Vanlige feil med mikrofoner og miksing, og hvordan du unngår dem

Feil mikrofon til feil oppgave

Den vanligste feilen vi ser på kurset, er at deltakeren velger mikrofon etter utseende eller etter hva som ligger nærmest. På et nyhetsbord er det likevel en forskjell på en klipsmikrofon, en bordmikrofon og en mikrofon på galge, og hver av dem passer til sin situasjon. En klipsmikrofon følger programlederen når hun beveger seg, men plukker opp klesstoff og pust hvis den sitter feil.

Jeg pleier å be deltakerne begynne med spørsmålet: hvem skal snakke, hvor lenge, og hvor mye beveger vedkommende seg? Svaret avgjør mikrofonvalget langt mer enn prisen. En gjest som sitter stille i to minutter, trenger noe annet enn en reporter som går rundt i studioet.

Som instruktør i kamera ser jeg dette fra et litt annet hold enn lydteknikeren, men jeg merker det raskt når mikrofonen er i veien for bildet. Da blir både lyd og bilde dårligere, og feilen kunne vært unngått i planleggingen.

• Avklar hvem som snakker og hvor mye de beveger seg før du velger mikrofon
• Ta med reservemikrofon til hver av de viktigste kildene
• Test med den som faktisk skal på lufta, ikke med deg selv

Plassering som ødelegger lyden

Selv en god mikrofon låter dårlig hvis den står feil. For langt unna gir en tynn og romklingende stemme, for nær gir popping og tung bass. På klipsmikrofon sitter den ofte for lavt på brystet, slik at stemmen blir dump, eller for tett på en smykkekjede som skraper for hver bevegelse.

En enkel tommelfingerregel er å plassere mikrofonen omtrent en håndsbredd fra haken, litt til siden for luftstrømmen fra munnen. Bordmikrofoner trenger stabile stativ og gjerne en støtdemper, ellers hører seerne hver gang noen setter fra seg et glass.

Husk også kablene. En kabel som henger stramt fra kragen, trekker mikrofonen skjevt når programlederen snur seg. La det være litt slakk, og fest kabelen skjult under jakken. Ta deg tid til dette før sending, for det lar seg nesten ikke rette opp mens kameraene går.

• Omtrent en håndsbredd fra haken, litt til siden for munnen
• Unngå smykker og kraftig stoff nær klipsmikrofonen
• La kabelen ha slakk og fest den skjult

Nivåene settes for sent eller for høyt

Mange venter med å stille inn nivåene til sendingen nesten er i gang. Da er det lett å skru for høyt, og lydsignalet klipper i toppene uten at noen merker det før i etterpåklokskapen. Forvrengt lyd lar seg ikke reparere i en direktesending.

Sett inngangsnivået mens personen snakker i vanlig sendestemme, ikke når de tester med et lavt «hallo». La toppene ligge godt under taket i mikseren, og la et par desibel stå igjen til overs når noen blir ivrig eller ler høyt.

Vi øver på dette i studio ved å la en deltaker lese en nyhetsmelding to ganger, først rolig og så med mer trykk. Da hører alle hvor raskt marginen forsvinner, og hvorfor det lønner seg å starte forsiktig og justere opp.

• Sett nivå med normal sendestemme, ikke med en test på lavt volum
• La det være luft mellom toppene og taket
• Les gjennom manuset to ganger med ulik styrke

Flere kilder uten plan for miksingen

Når programlederen, en gjest og en innspilling skal høres på samme sending, blir det fort rotete uten en plan. Den klassiske feilen er å la alle mikrofonene stå åpne hele tiden. Da summerer romlyden seg, og hver stemme får et svakt ekko av de andre.

Mikseren bør stå slik at bare de som faktisk snakker, er åpne. Det krever at den som styrer lyden, kjenner rundownen og vet hvem som snakker neste gang. Skriv ned rekkefølgen, og marker hvor innslag og lydbilder kommer inn.

Vær også oppmerksom på forskjeller i styrke mellom kildene. Et innspilt innslag kan være langt høyere enn en mikrofon i studio, og seerne reagerer straks på plutselige hopp. Lytt gjennom alle kilder før sending, og noter hvilke faderposisjoner som fungerer.

• Åpne kun mikrofonene som skal brukes akkurat nå
• Ha rundownen foran deg ved mikseren
• Sammenlign styrken på innspillinger og mikrofoner før sending

Å glemme monitorering og intercom

En lydmikser som ikke hører det sendingen faktisk inneholder, jobber i blinde. Mange deltakere bruker for lite tid på å høre gjennom hodetelefoner, og oppdager først etter sendingen at en mikrofon har hatt susing eller at en kilde har stått feil.

Hodetelefonene bør være lukkede og ligge godt rundt ørene, slik at lyden fra studioet ikke blander seg med det du overvåker. Sjekk også at intercomen er skilt fra programlyden, så ikke beskjeder fra regien havner på lufta.

Når noe går galt underveis, er det avgjørende å kunne si fra kort og tydelig. «Mikrofon to dør» er bedre enn en lang forklaring. Vi øver på slike korte meldinger i arbeidsflyten, og det gjør at feil blir håndtert med ro heller enn panikk.

• Bruk lukkede hodetelefoner og hør på programlyden hele tiden
• Hold intercom og programlyd helt adskilt
• Øv på korte, tydelige beskjeder ved feil

Ingen prøve og ingen reserveplan

Den siste feilen er å hoppe over prøven. Det er fristende når alt ser ut til å fungere, men batterier, trådløse frekvenser og kabler svikter ofte nettopp i det øyeblikket noen trenger dem. En kort gjennomgang med hele kjeden, fra mikrofon til sendelyd, avslører de fleste problemene.

Ha alltid friske batterier tilgjengelig, og skift dem før en lang sending i stedet for å vente til de er tomme. Merk kabler og kanaler tydelig, så du finner feilen raskt når tiden er knapp.

Til slutt: bestem på forhånd hva som skjer hvis en mikrofon faller ut. Kanskje kan en annen stemme overta, eller en reservemikrofon kobles inn. Når alle vet planen, blir en teknisk feil en liten hendelse og ikke et brudd i sendingen.

• Gjør en full prøve fra mikrofon til sendelyd
• Skift batterier før lange sendinger
• Avtal hva som gjøres hvis en mikrofon faller ut

De fleste lydfeil i direktesending skyldes ikke dyrt utstyr som svikter, men små valg som ikke ble tatt i tide: feil mikrofon, dårlig plassering, for høye nivåer og manglende prøve. Ta deg tid til planleggingen, hør nøye etter, og øv på å rette opp rolig når noe går galt. Slik bygger du vanene som gjør lyden til noe seerne aldri legger merke til.